Hjem

En dag skal jeg kjøpe hus.

Forhåpentligvis. Det kan godt være lite. To etasjer med en liten bod utenfor, uoppredd dobbeltseng til meg og mannen med to dyner og fire puter og merker etter katten som har fast plass i fotenden. En hjemmesnekret vugge fra bestefar fordi bestefar liker å lage ting med hendene så han snekrer og spikrer rett som det er, vuggen er et enkelt lite kunstverk med blomster på lakenet og fugler på det bittelille puten som ikke er en pute, men et lite håndkle vi har brettet under det bittelille hodet.

I huset skal det stå en liten skammel ved siden av den lengste benken på kjøkkenet og der skal barnet stå og bake boller og spise sjokoladekakerøre og non-stop og søle med kokosstrø, og der skal jeg stå når jeg skal rekke opp til vasen som står øverst i skapet mens jeg forbanner at vi valgte å plassere skapene så høyt når ingen av oss rekker helt opp uten videre problemer. På badet skal alle ha hvert sitt monster til å holde på tannbørsten og i gangen skal det stå hilsener og dagsplaner i kritt på en stor tavle vi malte selv til jul.

Huset skal være hvitt. Eller blått med hvite karmer, forhåpentligvis. Det kan godt være lite. To etasjer med plass til alt vi trenger; TV hvor blu-ray-spilleren brukes mer enn get-boksen, en baby-dachs som heter Arne, fire store klesskap der alle klærne er klær vi liker å bruke og en hel vinduskarm med bare ferske urter på kjøkkenet. I hagen skal det vokse små tomater og paprikaer og på verandaen skal det stå potter med blomster i massevis ved siden av plaskebassenget og grillen som brukes absolutt hele sommeren.

Åh, fremtidsidyll.

Min brors perfekte lille store hus.

Huskelapp

Fra tårnet ser jeg alt.

Mannen med barnevogn, studenten som ser ned i bøkene sine mens hun nikker med hodet til musikken hun hører på, kjæresteparet på benken der hun sitter med leggene bare og han holder rundt henne som for å holde skuldrene varme fra den fortsatt kjølige vårvinden, syklisten som har tatt frem utstyret han kanskje kjøpte etter sist tour de france-sending (magen henger litt utenfor, men hjelmen sitter som støpt), den sorthårede gutten som har på seg altfor mye klær fordi han sikkert hater våren og lyset som kommer med den, hundevalpen som setter seg ned og bæsjer rett foran kjæresteparet og den nybakte eieren som blir litt forlegen av det, joggeren som smiler mot sola og sin egenproduserte motvind, gutten med iskremen som faller i bakken akkurat når han skal ta den første biten, skyggene som beveger seg i takt med bjørketrærne som ennå ikke er helt grønne. Blindern kan være et veldig fint sted. Når det er vår og man hører på digg musikk og man sitter øverst på universitetsbiblioteket og har vindusplass, da er Blindern et veldig fint sted.

Det har jeg tenkt å huske på de siste og antagelig mest krevende månedene jeg skal være selvstendig og flink student.

Pause

Så det er lov til å droppe å følge rettsaken en dag og bare tenke at dette er en helt vanlig hverdag med helt vanlige ting som skjer og helt vanlige vaner å følge. I dag dro jeg på lesesalen for første gang på nesten en måned og det var jo så klart hyggelig, jeg savner litt å sitte med alle jeg kjenner og ha pause ti ganger om dagen, men istedet har jeg vært flink og streng med meg selv i det siste så det er blitt lite av det. Som min filosofimastervenninne sier, når det gjelder master må man bare gjøre akkurat det som passer en best og drite i hva som funker for andre. Så jeg sitter på kafé, eller på biblioteket, eller hjemme i sofaen med tidvise små sovestunder (for man er jo fortsatt student og da er det lov å sove litt midt på dagen) og prøver å lirke ut smarte setninger og gode konklusjoner. Men i dag tok jeg på vårneglelakken, satte på Norah Jones høyt og gikk ut på balkongen med såpebobler og kameraet mitt. Tenkte verken på Breivik eller sommerkropptotusenogtolv eller kjærlighetsliv eller masteroppgave, bare lukket øynene mot kveldssola og lot det være med det. Og det var så sjukt digg at jeg foreslår at du også går ut og nyter sola mens den er her, uansett hvor stressa du er eller hvor mye du har å tenke på.

Lover, det hjelper.

Hverdagsflukt

Så jeg tar med meg alt jeg trenger i en stor veske og flykter inn til sentrum, igjen, jeg har med meg mac og telefon og lader til mac og telefon og skriveblokk og stryketusjer, fargepenner og korrekturlakk, linjal og tapetkniv og altfor få lag med klær, himmelen lurte meg i dag, den lovte skyfritt og blått, men endte opp som regntungt og grått. Fader heller.

Så jeg bestiller en kanne med te, en hel kanne bare til meg selvom jeg vet at en kanne betyr både koffeinsjokk og tre distraksjoner i form av toalettbesøk, jeg velger den grønne fordi jeg tok den sorte med bær sist og den var bitter, når ble bær bitre? tenkte jeg, men jeg drakk hele kanna med ekstra sukker og tenkte at jeg liksågreit kunne gått for en mocca. Men i dag går jeg for den grønne og den føles bedre, mildere, og jeg setter meg alene på et bord. I dag har jeg gjort det jeg trodde jeg skulle hate, jeg har gått alene på kafé, og jeg hater det ikke, det føles faktisk helt greit, kaféen er passe stor så jeg ikke føler at jeg tar opp plassen til betalende kunder og jeg sitter der i et par timer og drikker kanna med te, får koffeinsjokk og distraheres, bestiller en croissant og tenker at det føles som jeg er i en helt annen by, et helt annet sted, og lever et helt annet liv. Kanskje er jeg frilanser eller blogger eller journalist som har fri på mandager fordi søndagene er de mest hektiske, akkurat som prestene, også leser jeg i en bok om merkevarebygging og tenker at jeg blir påvirket så altfor lett. Hvor mange ganger har ikke jeg falt for fristelsen og blitt tørst når jeg har sett en brusreklame, når jeg har sett hvordan den iskalde drikken svetter vanndråper nedover glassflasken og gir inntrykk av å gi enhver som drikker den øyeblikkelig tilfredsstillelse? Jeg har falt for trikset mange ganger, men har aldri visst at det var dråpene som var hemmeligheten bak suksess. Blankt gull.

Så jeg lærer noe nytt mens jeg sitter der og har en mandag, verken god eller dårlig, men problemet er bare at jeg ikke har kommet meg ut på kafé. Jeg ligger fortsatt i sofaen med joggebuksa på og leser om merkevarebygging og skriver masteroppgave og drikker te, men jeg har ikke kommet meg ut døra. Jeg bare later som. Selvom jeg egentlig hadde lyst, planen lå der, men plutselig var klokka bikket ettermiddag og da mister jeg liksom orket til å gå ut. I morgen skal jeg stå opp like tidlig som i dag, dusje, kle på meg og starte dagen, helt alene på kafé. Også skal jeg høre på Chef’s Special og drikke en kanne te og spise en croissant.

Fader heller.

Soundtrack

Garden State har et skikkelig bra soundtrack. Han fyren fra Scrubs vant til og med en Grammy for det. Men jeg fant det ikke på Spotify, så da lagde jeg en spilleliste med  11 av de 13 sangene som er på albumet, fant ikke de to siste, men det er ikke noe dårligere av den grunn. Passer perfekt til en dag på lesesalen når det regner ute og man glemte å ta med matpakke.

Marsmellow

Jeg har vært så sjukt uinspirert til å skrive i det siste, antagelig fordi masteroppgaven tar all skrivegleden fra meg. Den er litt som en dårlig norsklærer på ungdomskolen som krever at alt du skriver skal stå i tråd med regler og grammatikk og suger ut motivasjonen til å i det hele tatt finne på en overskrift.

Så jeg slang på meg de nye skoene med silkebåndslisser og tok en tur til sentrum for å kjøpe jakke. Faktisk tror jeg det å ta på seg de nye skoene med silkebåndslisser og dra til sentrum for å kjøpe jakke er den beste starten på dagen jeg har hatt på lenge. I sentrum er det nemlig folk, ikke studenter, men folk, som ikke skal på skolen eller ha eksamen eller er fyllesyke, helt vanlige folk som haster avgårde til møte med kaffe og vårkjole og striper i håret. Det er i grunn et ganske beroligende syn. Dessuten har endelig kommunen begynt å rydde grusen vekk fra veien og det føle så sjukt bra å gå med tøysko på ren asfalt uten at man kjenner småsteinene presse på sålene.

I en hverdag som for tiden består av lesesal, kjappe middager og en følelse av aldri å få nok søvn er det viktig å komme seg litt vekk fra bobla og møte folk som gjør noe helt annet enn seg selv, som har en helt annen hverdag og som ser ting fra en annen vinkel. For ikkesant, masteren kommer til å bli ferdig, den gjør det, og sommerferien kommer fort som f og da bør man stille forberedt.

For eksempel med sko med silkebåndslisser.

Gå!

I dag skal du ta en sjanse.

Du skal drite i om det går galt. Drite i om noen ser rart på deg eller om noen syns det du gjør er merkelig, du skal bare ta sjansen og se hvordan det går. Lage litt spenning!

Det kan være veldig små ting. Som å se opp fra grusen på asfalten når du går og se en fremmed i øynene eller du kan ta med deg kameraet ditt og ta bilder av noe fint, bare stopp midt i veien og ta så mange bilder du vil, kanskje vil du føle deg litt dum (det gjør ofte jeg), men da har du noe fint å se på fra en fin dag. Gjør noe helt alene. Eller gjør noe sammen med altfor mange folk. Kanskje du skal gjøre noe helt alene sammen med altfor mange folk, gå på konsert for eksempel, eller kino, eller kafé! Ta med en bok som sikkerhetsnett i tilfelle det å sitte alene blir altfor ukomfortabelt og du føler at du flikker for mye med blikket eller ikke klarer å holde benet rolig på bakken, men prøv å ikke les i den, bare ha den nonchalant liggende på bordet i vårsola mens du drikker epletoddy eller spiser en sitronmakron, eller begge deler.

Eller det kan være veldig store ting. Du kan spørre han du syns er søt om han vil være med og ta en øl, kanskje i morgen, kanskje i dag. Du kan ringe til Kilroy og fortelle at du så veldig veldig gjerne vil ut i verden og spørre om de ikke kan hjelpe deg med det. Eller du kan gå til banken og si at nå vil du kjøpe leilighet, du har så-og-så mye penger og trenger så-og-så mye, også har du et sterkt ønske om å bo der-og-der også hører du hva de har å si. Du kan besøke han du har unngått i så mange år fordi dere aldri kom overens og de fleste minnene dere har sammen er vonde, og lage et godt et.

Poenget er ikke hva du gjør, men at du tar en sjanse og prøver. Det går alltid bra, faktisk, det gjør det, om du driter deg ut litt eller syns det du gjorde var litt teit har ingenting å si, ingen bryr seg om det, det viktigste er at du gjør noe annerledes i dag. Og det viktigste av alt:

Inspo

I dag starta jeg dagen med et inspoboost fra en annen verden. Bare se på den filmen da! De er kanskje litt smågale, men det må man bare digge. Selv syns jeg folk som kler seg for folkemassene er litt patetiske, men det er noe med alderen og innstillingen deres til livet som gjør at det bare er å legge seg flat og la seg rive med.

Så snublet jeg over Rookie som viste seg å være en så sjukt gjennomført og velarbeidet blogg med all slags tips og triks og DIY og godt skrevne innlegg om viktige temaer. De har til og med en DIY på hvordan du kan gjøre om en gammel bok til en veske. Bare det er imponerende nok i seg selv.

For en stund siden fant jeg denne tutorialen på hvordan du kan lage din egen tavlemaling i hvilken som helst farge. Dette skal gjøres så fort vi flytter inn i ny leilighet, forhåpentligvis litt lenger øst i byen, kanskje i tredje etasje med en liten balkong og et kjøkken hvor alle fire platene fungerer.

Ellers anbefaler jeg å sjekke ut How About Orange en dag du ikke har noe spesielt å gjøre og er lei av å se på Dexter eller dårlige serier på TvNorge. Plutselig dukker det opp en fest hvor du kunne trengt vinglassnavnelapper eller kanskje du får lyst til å lage sjukt fine telysglass, for eksempel.

Og btw, min nye leveregel:

Yeah!

Smart kid!

Birdy

Denne videoen er fantastisk fin. Spesielt scenen hvor de sender tekstmeldinger til hverandre. Hvorfor kan man ikke bare sende tekstmeldinger til hverandre? Jeg har alltid syntes det er mye enklere og bedre å uttrykke seg skriftlig, av den enkle grunn at ingen kan avbryte det man sier og man får sagt alt det man har på hjertet. Ihvertfall får jeg det. Også får man tid til å reagere litt for seg selv, og være liten og redd alene en stund før hele verden får se det. Sangen er også sjukt fin, en cover av Phoenix som er et av mine yndlingsband, roet ned 1000 hakk hvor teksten kommer tydeligere frem. Jeg elsker det.