Wørd

Visste du at svada er den tag’en jeg har brukt mest? Passende, vil jeg si.

Jeg driver og får struktur og orden på livet om dagen. Ved hjelp av å brette en boks, som til slutt fikk den snertne funksjon å samle på lapper, har jeg skjønt at ikke alt trenger å være perfekt for å stable et liv på beina. Da jeg satt og bretta, og det var ikke den enkleste sorten heller, selvom jeg fulgte oppskriften akkurat sånn den sa jeg skulle følge den, illustrert med bilder og forklaringer og alt man trenger for å få det til, fløt tankene og plutselig hadde jeg bretta feil. Så jeg bretta alt tilbake til utgangspunktet og så på mønsteret som lå der foran meg. Mitt ufullstendige brettemønster som ikke hadde noe som helst til overs for å ville bli en boks, men heller bare ville være fjortis og leve sitt eget liv. La meg legge til at papiret heller ikke var av beste kvalitet, det var tross alt laget av 60% resirkulerbart materiale, så da jeg etter en pause gikk løs på andre omgang så jeg at denne kampen kom jeg til å tape. Den raknet jo bare i kantene, mest sannsynlig fordi oppskriften fortalte meg at det var viktig å lage markante linjer, så der satt jeg til slutt med en haug med papir og en teiprull jeg bare ikke fikk meg til å begynne å reparere med.

Så jeg begynte på nytt.

Og plutselig gikk alt så mye lettere, jeg fokuserte, jeg konsentrerte, jeg skjønte logikken! Den stakkars hjernen min hadde fått et lite mønster å følge og plutselig, helt uten at jeg var forberedt, for det var umulig å se at boksen skulle bli en boks før den faktisk var ferdig, så stod den der. Med lukkemekanismen og det hele. Og da, banalt og klisjé som det høres ut, gikk det opp for meg at ofte er en sjanse til alt man trenger.

Ellers småtter jeg meg. Driver ikke og prøver å være revolusjonerende eller genial eller noe som helst, jeg bare småtter meg. Småtter er forresten ikke et ord i word. Det er ikke word heller. Hah.

Herrefred, Terese. Nå er du stille.

Tardaaa!

 

Bedritent

Hvor typisk er det ikke at Phoenix kommer til hjemlandet akkurat i tide til at jeg ikke får sett dem? Jeg bare spør.

Takk og ajøss.

 

Myke pakker

Nå begynner jeg å bli møkkalei av at internett skal spasere i sneglefart.  Vi betaler tross alt 18,75 kr per GB vi bruker. Sa jeg at Australia nesten er på ISDN-nivå hva internett angår?

Nuvel.

I dag skulket jeg. Jeg har aldri hatt samvittighet til å skulke, uansett om det går utover meg selv eller andre. Det funker liksom så godt i teorien, men i praksis blir jeg bare liggende og vri meg i senga og tenke at jeg sikkert går glipp av en masse viktig informasjon, for eksempel at neste forelesning er avlyst, noe som fører til at jeg tropper opp i rekke nummer 1 neste uke bare for å oppdage at jeg faktisk kunne sovet litt lenger denne dagen i stedet, da uten dårlig samvittighet. Skjebnens ironi tror jeg de kaller det. Ellerno. Men nå sitter jeg her, voksen og bevisst, og skjønner at ragnarok ikke slår ned over oss bare fordi jeg dropper en forelesning. Får da være måte på egosentrisitet.

For øvrig er jeg overbevist om at nordmenn har innebygget oktobermodus uansett hvor man er i verden. Den følelsen av at høsten er her, at frosten ligger i bakken, at det lukter kaldt i luften. Når man forbereder kroppen på et kuldesjokk og at man skal hutre seg bortover veien. Så åpner man ytterdøren og får en sommerbris slengt i trynet i stedet, og (jeg vet dette blir litt som å banne i kirka) jeg blir faktisk litt skuffa. Bare bittelitt, nok til å savne Norge et lite sekund, men så skjønner jeg jo at dette er tusen ganger bedre enn høst der hjemme. Gresset er nok litt grønnere på denne siden av gjerdet akkurat hva høst angår!

Ellers skal denne jinta komme seg ut av facebookjungelen og inn i skolemodus. Ambisjoner, kor?

 

Føniks

Plutselig, helt uten at jeg får tid til å tenke over det, bestemmer jeg meg for å gjøre ting annerledes neste gang. Det har ulmet baki der, men man har hatt så mye annet å gjøre så vurderingene har blitt utsatt og glemt.

Jeg ønsker meg kamera. Ikke fordi jeg ikke liker det jeg har nå, jeg liker sandkornene under dekselet, ripene ved linsa og at den ene knappen er litt sliten. Det skal ikke byttes ut, bare suppleres. Satser vi på.

Følelsen av å ønske seg ting man ikke vil jobbe for å få, bare fordi man ikke tør eller fordi man er redd, er ikke så veldig rettferdig. Man vil være alternativ, morsom, rar, festlig, midtpunkt, holdepunkt, gøy, stolt og fornøyd. Man vil vite, kunne, lære vekk. Jeg tror ikke han vil være. Etter nøye gjennomtenking av saken er det min siste beslutning. Ettersom mappene for nye måneder legges inn i bildekalenderen, skjønner jeg at det bare kan være som det er og ferdig med det. Jeg tok meg i å tenke på det på vei hjem i regnet for noen dager siden. Første ordentlige regnværet på mange uker, og jeg likte det. Liker hvordan folk gjemmer seg under paraplyene selvom det egentlig bare hjelper mot å få vannet i øynene, hvordan de luter ryggen og hater verden. Jeg tror jeg var den eneste som smilte fra togstasjonen og hjem. Hverdagsoptimisme og late-som-søndag, hm?

 

Mist

Tilbake står de gamle.
Med skygger i øynene. Og lar foldene henge tungt og sikkert, mørklegge det bitre, fortelle historier om et langt liv. De står der, under kirsebærtreet som akkurat har rukket å bli hvitt. Der husken som henger ned fra de tykkeste, tryggeste, grenene ikke gynger. Pendelen stoppet og lot stillheten fylle det fargeglade rommet med den tomme sengen.

Med et stivt uttrykk og en vid kjole lar hun blikket stryke ham over kinnet før hun tar ham i armen, slik som for 20 år siden i det samme rommet, og gir ham varme i det allerede overopphetede rommet. De fryser begge innvendig. Han mistet masken for lenge siden, da han skjønte at de ikke hadde tiden på sin side. Hun beholdt den fordi hun måtte, og så på hans med avsky og bitterhet, ville også være den som lot det hele velte.

De forteller henne at livet går videre. Hun har mest lyst til å løpe.

 

And so it is…

Etter utallige timer foran speilet tenker hun at hun har fått nok. Er ferdig med seg selv. Herfra skal ting aldri være de samme. Hun skal ikke legge brødsmuler på kjøkkenbenken eller kjøpe nugatti til de små. Hun skal ikke lage riskrem eller rabarbrasaft, og hun skal ikke lese for barna sine sånn som hun planla. Det tok en annen vending. Hun tok en annen vending, de fikk henne til å gjøre det, sier hun til seg selv mens hun sakte tar av seg brillene for denne gang og lar natten svøpes rundt seg som den mannen hun en gang kjente. Hun vil sove i minst to uker og så ta problemene som de kommer, men det går jo ikke for samfunnet har krav. Høye krav. Hun har 11 dager å komme seg på, sier de, hun må ta den tiden hun trenger, så lenge det ikke blir mer enn 11 dager.

Når hun ligger der kjenner hun ironiens lanke stryke henne over håret. Den vinden hun en gang lo sammen med og til og med mante frem iblant  føles som den største fiende, og hun vet hun ikke kommer unna. Det kjennes som noen har tatt bo i kroppen hennes og tvinger henne til å holde seg våken for å bearbeide de drøvtygde tankene. Lar henne smake på friheten, men en tom vegg viser akkurat det hun føler for å gjøre.
Ingenting.

All denne pratingen gjør meg tørr i munnen og jeg tenker.. Hvis man synes ting blir klissete og ikke helt etter sin smak, så kan man jo bare ta en tyggis og starte på nytt.
Og Damien Rice gjør meg alltid så melankolsk.

 

Ligg

Noen ganger blir jeg inspirert. Det har en tendens til å skje på søndager, merkelig nok. Og i dag er ikke en fullverdig søndag engang, ettersom det kun har vært en late-som-dagen-derpå. ..Nå mener jeg ikke at søndagene ikke er fullverdige uten at man har vært på den berømte fylla dagen før, men det føles liksom litt rart å skulle gjøre noe veldig begivenhetsrikt på en sådan dag.

Liker at jeg starter hele opplegget med å si at jeg blir inspirert og lar det hele fosse ut i et svadalignende fundament uten at jeg i det hele tatt har starta på det jeg har lyst til å si, og idet jeg tar meg selv i å gjøre nettopp dette, har jeg glemt poenget med alt.

Nuvel.

I det siste har jeg hatt et par diskusjoner, om du vil kalle det det, med diverse folk (nei, ikke bare deg) som ikke liker blogging. De syns det er uinteressant. Jett og sljett. Jeg kjenner jeg blir littegrann sliten av å diskutere sånt med folk. Jeg er imponert over de som sier unnskyld til leserne sine fordi de ikke har rukket å publisere mer enn to innlegg de siste 8 timene og som har lagt inn blogging i morgenrutinen. Det blir jo ikke gøy av det! Og hvis det uansett ender med at folk får følelsen av at dette var bortkasta tid, etter å ha tatt seg bryet med å titte inn vinduet til en eller annen stakkar med eksponeringsbehov som meg selv, så kan jeg ikke helt skjønne vitsen. Poenget er kanskje å legge tid og krefter i en blogg som folk ikke synes de kaster bort tiden på, men jeg kjenner at det blir litt for mye sukker for min kopp med te. Det meste jeg folk skriver er jo uansett bare svada som på et eller anna merkelig vis føles greit å dele. Med dere. Eventuelt bare for et fremtidig meg.

Jeg burde begynne å legge ut bilder igjen. Disse tekstete sidene gjør meg sliten.

Natta!

 

Notat

Jeg er varm om øynene. Føles som jeg har blunket litt for hardt, litt for mange ganger. Musklene er slitne, liksom. Vil sove.

Det å ikke huske må være noe av det verste. Å ikke kjenne igjen ansikter. Å være redd personene rundt deg fordi de vil deg så godt uten at du kjenner dem. Det er skummelt å ta imot hjelp fra fremmede. Å ta imot omsorg. Når du står på feil side av gjerdet og leter etter inngangen virker kanskje ting lenger borte enn de faktisk er. Og de som står der på andre siden og ser på deg med tristhet i blikket, med skjult fortvilelse, de tenker at det burde være noe de kunne gjort, noe de kunne sagt, noe i det hele tatt. Og fortvilelsen blir større når de merker at det er ikke noe de kan gjøre eller si, de kan bare besøke og håpe. Satse.

Og så ligger du der. Og han begynner å revurdere valgene sine. Hvorfor han har vært som han var, handlet som han har gjort, sagt det han har tenkt. Alltid. Mens han holder hånden din, stryker armen, lengter etter at du skal åpne øynene igjen, sånn som du har pleid, syns han ser tegn til liv, men så er det ikke annet enn den jævla maskinen som går like støtt som den alltid har gjort, sikkert fordi de som programmerte den var noen fantomer i nettopp programmering, og den pumper brystkassa di opp og ned som om det var dens egen, fyller deg med det livet du fortsatt holder fast ved.

Jeg sitter på andre siden av landet og tenker at det er over. Dere er over. Kanskje ikke teoretisk, men dog. Og det får meg til å tenke på dette med å ta sjanser. Ta sats. At man skal leve klisjéene, gripe dagen, være seg selv, betale regningene, være omreist, ta vanskelige avgjørelser, lære barna at kreft er farlig og at det mest sannsynlig kommer til å skje med noen de kjenner, for i dag får bortimot alle kreft og man skal ikke lyve for barna. De er jo den neste generasjonen, og de bør ikke leve på løgner.

Noen ganger føles det greit å være kjip. Og noen ganger føles det greit å fortelle verden hvor kjipt man syns det er å være kjip. Og jeg merker om jeg også kan se frem til det hun snakket om, om det gjelder meg, eller om jeg er nødt til å gjøre drastiske tiltak for å få den muligheten.

Why so serious?

 

Krypt

Man merker hvordan livet entrer tankene våre og legger inn sine små tvister som småstein på nylaget asfalt. En mørk skygge som kalte seg samvittighet la seg over meg og trøstet tanken om et bedre liv. Jeg hatet den.

Noen steder innerst blant de bare engene og store skogene kunne man ense et lite håp av fred. Som et lysglimt, et lite sekund foran øynene dine. Et lite sukk av tilfredshet, i viten om at her kan ingen sykdom ta over styringen og velge hvilken vei du skal ta. Det gjorde meg frustrert.

Noen ganger er alt man trenger en som kan fortelle deg hva du skal gjøre, sette noen av dine ideer ut i live. Øynene dine orker ikke fokusere. Du blunker vekk noe som sliter på øyeeplet. En varm dis legger seg over det som en gang ble kalt hjem. Den dekker over minnene, sorgen, prøvelsene. Og der står du, like alene som edderkoppen i forskerlabyrinten, og trodde du hadde lært noe helt til du oppdager at jeg og hun ikke var som du trodde. Som de trodde.

Eplet har falt for langt fra stammen.

 

King Haralds

I kveld skal de underholde sånn som de pleier. Bare at det ikke blir sånn som de pleier i det hele tatt, fordi det er på en arena jeg har drømt om at de skulle komme til siden jeg flytta til byen. På gressplenen i Bergen. Der skal de stå og fylle hjertene deres med noen av verdens nydeligste sanger. Der skulle jeg egentlig stått, blant resten. Med en lunken, doven pils i høyre hånd mens den venstre duvet over hodet og svevde med musikken. Sånn blir det ikke i dag, men hvem er jeg til å klage egentlig.
Det er lov å være litt molefunket fordet.

Ellers.. Det å tusle vekk stille og forsiktig vil jeg si er mindre foretrukket enn det å trampe avgårde med meningene liggende på spillbrettet. Gi meg NOE å holde fast ved, liksom. Eventuelt er det kanskje poenget; at jeg ikke skal holde fast. Det skjønner jeg jo. Jeg har skjønt det, faktisk. Men det er liksom den lille bakgårdskatten som mjauer der i mørket som ødelegger ting akkurat som de andre har gjort før den.
Jeg kjenner at jeg ikke tar det så tungt som jeg trodde. Anti-dramaqueen.

Forresten føler jeg meg blakk selvom jeg har mer enn jeg pleier å kontoen. Å ha utgifter uten kommende inntekt føles litt som å spise suppe med gaffel.
Men jeg hører de sier at det ordner seg.