Sjelden har verden vært så hvit og lyset så vondt i øynene. Det stikker som kaktuspigger gjennom det vi trodde var synet, og du ser gjennom meg som en spiker i hånden.
Hvis vi bare visste hva jeg skrev, så ville du tenkt deg om. Du ville svart. Og du ville laget smilefjes og ikke sendt det til andre enn meg.
Vi ville smilt sammen.
Jeg ville vært den som trengte trøst, ja. Og du ville gitt meg det, selv om du ikke mente det. Sånn som i kveld. Han er alltid sånn. Og du og jeg ville prøvd å seile mens samvittigheten pustet i seilene, men noen ville spurt oss hvorfor. Og vi ville ikke kunnet svare.
Noen av de som har et hjerte hører ikke skrittene til den de ikke kan se. De kan se dem, men de kan ikke høres. Dersom innsatsen hadde vært større og marginen mindre, så kanskje. Men det er den ikke. Og du er fortsatt her som en nyrestein som trekker til seg alt jeg prøver å tenke rasjonelt over, og du sier det ordner seg og at du har det som plommen.
I hva? Posen? Hagen?
Så når jeg kjenner draget mot ingenting, og jeg merker at sinnet har innsett for lenge siden at ting ikke blir som de var, det er da jeg begynner å savne. Liksom på andres vegne. At jeg merker at ting ikke er som du sa de skulle bli, og at de ikke ble som jeg forventa at de skulle være.
Du er ikke den jeg forventa at du var. Og jeg er ikke den jeg ville at jeg skulle være.
Den ventende vil aldri finne svaret. Man finner kanskje ett på slump og tenker hurra, nå kan jeg sove uten å tenke mer på det, for eksempel når man finner ut at tre av fire nordmenn er redd for å kjøre i tunnell, og man tenker jess.. Man er ikke alene. Det ville tross alt vært noe av det verste.
Og i mellomtiden spiser jeg, som dumdumboys, solnedganger som drops. Men du er den som bestemmer smaken. Og konsistensen. Og fargen. Og hvordan det skal kjennes mot ganen.
Jeg kan leve med det.
